Klingen som ikkje ville
Anne har alltid vore glad i mat og baking, og fekk tidleg vere med på kjøkenet heime. Mor hennar var flink til å bake og stelle mat. Lefser og kling fekk mora likevel aldri heilt taket på, sjølv om ho gjekk på fleire kurs.
Anne var glad i kling, og hadde ei venninne som baka god kling. Til jul bytte dei: ho baka smultringar, venninna baka kling.
Etter kvart gjekk Anne sjølv på tre eller fire kurs i kling, flatbrød og potetlefse. På kurset gjekk det fint. Heime gjekk det ikkje. Ho gav opp innimellom, og prøvde igjen.
«Den skal du få av meg, Anne. Eg er heilt sikker på at du kjem til å få den til, for den er så god å kjevle.»
Plakaten på Gvarv
Det var akkurat som ho sa. Det gjekk av seg sjølv å kjevle. Anne baka og delte ut til venninner, og bad nokre på kaffe. Klingen var så god at dei sa ho måtte byrje å selje. Ho hadde ikkje så stor tru på det, men ho hengde opp ein plakat nede på Gvarv.
«Det var ikkje meir enn eit par dagar etterpå, så byrja folk å ringe og ville bestille kling. Eg angra nesten på at eg hadde gjort det.»
Frå tingretten til takka
Ho sette i gang, og det vart berre meir og meir. Ho gjekk på etablerarkurs og starta ei lita bedrift, og Heimebakeriet Anne Underberg vart registrert i 2005. Biletet i logoen er frå same året.
Ved sida av hadde ho ein halv jobb i tingretten. Folk bestilte og bestilte, og ho vart invitert til marknader. Til slutt hadde ho nesten ein full jobb ved sida av den halve. I 2011 slutta ho i tingretten for berre å drive med det som var morosamt. I dag bakar ho saman med Daniela frå Romania, som er kjempegod til å bake.










